Dødens Jernbane

Dette kalles den for, den 415 kilometer lange jernbanestrekningen som ble konstruert av japanerne under den annen verdenskrig. Hensikten var å sikre og forbedre forsyningssituasjonen for den japanske okkupasjonsmakten i Burma.
Skip ble tidlig benyttet som transportmiddel mellom japansk okkupert territorium og Burma, men etter hvert som amerikanske ubåter torpederte og senket flere og flere av de japanske forsyningsskipene, følte japanerne seg snart tvunget til å anlegge nye transportveier over land.

Britene hadde tidligere tenkt samme tanke, men dette ble av dem ansett som en umulighet på grunn av dårlige grunnforhold i deler av sumpområdene og i regnskogen i Burma, samt store omkostninger generelt. Japanerne på sin side, var villige til å etterprøve britene uten tanke på omkostninger, hverken i liv eller materiell. For å klare å bygge jernbanen på kortest mulig tid ble det besluttet å benytte både asiater og allierte krigsfanger til å utføre arbeidene.

De Hollandske krigsfangene kom stort sett fra Java og Sumatra (Hollandsk Øst-India) og de øvrige etter den japanske invasjonen i Malaya (Malaysia) og Singapore. (Changi Prison i Singapore var et av stedene som ble tømt for krigsfanger for å skaffe arbeidere til prosjektet). Estimatene over antall arbeidere varierer en del men australske tall indikerer at ca. 330.000 mennesker tok del i arbeidet. Byggingen startet omtrent samtidig i begge land den 22. juni 1942, med totalt om lag 250.000 asiater og 61.000 allierte soldater. Planen var å knytte sammen tettstedet og jernbaneknutepunktet Ban Pong, rett vest for Bangkok, sammen med byen Thanbyuzayat i Burma og derved knytte sammen Bangkok og Rangoon. Skinner, sviller, brukonstruksjoner og annet materiell var på forhånd konfiskert fra jernbanenettet i Malaysia og på Java (Hollandsk Øst-India) og fraktet opp til begge lands startsteder.

17. oktober 1943 møttes de 2 respektive arbeidslagene ved Kaeng Khoi Tha, omlag. 18 km. syd for Tre Pagoders Pass på grensa mellom Thailand og Burma, og jernbanen var et faktum. OBS. Møtestedet ved grensen kalles også for Sonkurai Kaung Klai, eller Kami Songkurai eller jamen også Konkuita.

Prisen ble umåtelig høy. Ca. 90.000 asiater, hovedsakelig fra Kina, Malaya og India og ca, 16.000 allierte omkom som en direkte følge av japanernes nådeløse grusomheter.

Tapstallene til de allierte ser slik ut:
Storbritannia: 6.318
Australia::2.815
Holland: 2.490
USA: 356

New Zealand og Canada mistet også et mindre og ukjent antall soldater. De fleste hviler i fred på to store krigskirkegårder i Kanchanaburi bortsett fra de amerikanske ofrene som ligger gravlagt i USA. Hovedgravstedet heter Kanchanaburi Memorial ligger inne i Kanchanaburi der det hviler 6,982 døde. En litt mindre gravsted ligger litt utenfor Kanchanaburi, det heter Chung Kai og har 1750 graver.

3,9 kilometer jernbanespor ble etter krigen, av den britisk hær, revet opp i grensetraktene pga. den dårlige standarden på skinne underlaget samt på grunn av de store omkostningene som eventuelt måtte tilføres for vedlikehold. Du kan imidlertid ta toget fra Kanchanaburi til Nam Tok, en strekning på om lag 130 km. Toget starter for øvrig i fra Thonburi Station i Bangkok og kjører strekningen 2 ganger pr. dag. Det kanskje mest aktuelle tidspunktet å ta toget, har avgang fra Bangkok klokka 07:45, ankommer Kanchanabri klokka 10:50 og når endelig Nam Tok klokka 12:35.

Et tips: om du leier bil med sjåfør så kan dere be sjåføren kjøre til endeholdeplassen Nam Tok mens dere selv tar toget fra Kanchanaburi. Frem OG tilbake kan fort bli i drøyeste laget på hete dager.

Riwer Kwai Bridge

De mest berømte partier av jernbanen er naturlig nok Broen over Kwai og Hellfire Pass. Bro 277 som den først het, ble bygget over et sideløp til en større elv kjent som Mae Klong. Assosiasjonen med River Kwai beror på at dette var navnet på den dalen jernbanetraseen fulgte oppover i retning Burma, Khwae Noi.

I 1960 ble navnet elven under broen døpt om til Khwae Yai, eller River Kwai som vi har lært den å kjenne. Udødeliggjort av Pierre Boulle i boken og filmen The Bridge on the River Kwai. Den første brua, en trebro, sto ferdig i februar 1943, og senere erstattet av en bedre bro laget av betong og stål i juni 1943.

Begge disse broene ble bombet og ødelagt av britiske Royal Air Force i februar 1945, men allierte krigsfanger fra fangeleire rett ved broene klarte å reparere trebrua i løpet av kort tid. 3. april 1945 ble brua igjen bombet og ødelagt av amerikanske B24 Liberator bombefly. Igjen ble trebrua raskt reparert og begge broene var i mai måned reparert og åpnet for trafikk inntil de den 24.juni igjen ble bombet RAF og satt ut av spill for resten av krigen.

I dag kan du gå eller kjøre tog over broen eller du kan ta en sightseeing tur på elva med en longtailbåt, som kjører under broen og da kan du samtidig ta en spasertur opp til Khoa Poon Cave og bese disse hulene og kan på samme tur også besøke gravstedet Chung Kai. Det er forøvrig de buede seksjonene som er de originale og opprinnelige fra Java mens de rette elementene kommer fra Japan etter krigens slutt.

Et årlig show som varer i en uke, Death Railway Sound and Light Show, finner sted i månedskiftet november og desember.

Når det gjelder overnattingsmuligheter så kan vi sterkt anbefale flere av resortene som ligger nede langs elven mellom broen og byen. (Ta veien som starter rett nedenfor brua og som går parallelt med elven). Å innta frokosten nede ved elven er en opplevelse i seg selv eller et forfriskende bad i et svømmebasseng etter en lang dag på tur. Alt med utsikt til den berømte broen.

Konyu Cutting

Bedre kjent som Hellfire Pass, ligger i nærheten av elven Kwai og blir betegnet som ett av de vanskeligste og verste stedene under byggingen av jernbanelinjen. Stedet ligger den dag i dag forholdsvis øde og avsides til ca. 80 km nord for Kanchanaburi.

Her var det et massivt fjell som måtte skjæres ned til høydenivået med resten av jernbanen. Å lage en tunnell ble utelukket av japanerne fordi de mente det ville ta for lang tid med de dårlige verktøy som slavene var utrustet med.

I stedet ble slavene spredt som maur over hele fjellet og måtte hugge løs på fjellet med det de hadde av redskap. Hammer og meisel og bare never. De slet seg gjennom 18 timer lange dager, lite eller ingen mat og ingen medisiner i 6 lange uker. Det var i nettopp denne perioden at japanerne begynte med sitt Speedo,Speedo, de forlangte lengre dager og hardere arbeide av slavene. 69 mennesker ble her slått i hjel av japanerne og langt flere omkom som følge av kolera, dysenteri og underernæring.

I dag har et museum blitt bygget rett i nærheten av dette menneskeskapte passet og det ble finansiert av det Thailandske Forsvaret og den Australske Regjering i fellesskap. Museet ble åpnet av daværende statsminister i Australia John Howard den 24. april 1996. Du kan følge en sti og en trapp ned til der skinnene og svillene en gang lå og følge denne veien ned til passet.

For å komme dit kjører du fra Kanchanaburi og tar veien i retning Sangkla Buri og den Thai/Burmesiske grense, riksvei 323. Det er om lag en times kjøretur dit fra Kanchanaburi) og du ser både museet og et godt merket skilt på venstre side av veien når du kommer dit.